natt

time fylte aldri timeglasset i natt. Mine tanker ble uviktige, noen levde et virkelig liv. Fra andre land kom det ord i natten, de tørket tårer uten å trøste, uten å vite de var der. Uten medfølelse eller empati. Det var mange mennesker i natten. Jeg ble uviktig igjen og alt var som det skulle. Illusjonen skapt like før var revet opp med roten, og igjen er alt en kan bygge på her kvikksand.


Natten blir ikke mørk lenger, jeg har sett gråtonene passere forbi, likegyldig og kalde.

Jeg har akseptert min plass igjen, ingen illusjoner, igjen.