Tom

Jeg skriver ikke med håp om at noen leser det, jeg skriver ikke med håp om å like hva jeg skriver. Det tilhører tilbakelagte kapitler, jeg skriver for å slippe å tenke. Å slippe å være medmennesker og verden bevist i noen få minutter.

Jeg skriver for terapi, men ingen terapi jeg håper å bli bedre av. Jeg er meg, ingen kan desverre endre det. Jeg har etterhvert også lært og akseptert at den "desverre"'n ikke kommer til å forsvinne.

Jeg mener ting som det ikke er lov å mene. Jeg mener du er mer verdt enn meg, at din lykke er viktigere enn min. Har ennå ikke møtt noen som ikke føler seg moralsk forpliktet til å motsi meg der. Synd.

Dette ble kort, men jeg er tom nå. Skriver ikke for at noen skal lese så gjør vel egentlig ikke noe at det er kort.