Pinhole

Tid, det er sagt så alt for mye om den, kommer den, går den eller eksisterer den bare kort og godt? Jeg vet ikke, og tror ikke det ville gjort noen forskjell om jeg hadde vist det heller. Jeg har dog blitt nødt til å akseptere at den er en resurs, en meget begrenset og verdifull sådan. Ingenting provoserer mer enn om du tar den fra meg uten å gi noe tilbake.

Jeg har ikke behov for å være overeffektiv eller at hvert sekund skal bli brukt til det ytterste, men om du spør om litt av min tid for så i ikke bruke den? Det gir en sur smak av å bli forlatt. Det dyttes mer og mer inn i døgnets timer, de blir stadig mer stappet, helt til det flyter over og en melder seg ut. Jeg melder meg ut iblant.

Jeg nekter å ha noe med omgivelsene å gjøre, eksisterer kun mellom mine egne ørere. Dere merker det kanskje ikke men det er ikke alltid jeg er der ute sammen med resten av verden. Påkledde toner, vibrasjoner i luft, de forvandler et minutt til noe mer, til noe lenger, noe som eksisterer utenfor seg selv. Bokstaver som danner ord som danner mening som spirere tanker, hva kan være verdt mer? Kanskje tiden til å få tiden til å bli mer...

Volum

Luften pisker ikke lenger, den gjør det umulig å være sint med god samvittighet. Pakker en inn og putter sannheten i et fordelaktig lys. Jeg krever revolusjon.

Sittende i en nylig omtrukket lenestol, høres bra ut ikke sant? Nevner derfor ikke hvor den egentlig kommer fra. Er av den store typen, den en kan forsvinne eller sitte to i. Har skapt et rom rundt den (og bokhyllen), dette er min verden. Her må du akseptere dempet belysning, sjarmerende uorden og musikk med personlighet.

Rastløs apati, uten støtte fra lommeboken, dagens konklusjon.

Første dag i en gammel uke

Søndag.
Det finnes ikke grenser for hva dagen kan inneholde, den er som et blankt ark hvor du selv kan velge hvilke fargestifter du vil bruke.
Dette er mitt nye blanke ark, fargestiftene mister forhåpentligvis ikke glansen med det første.
Velkommen til mitt eksperiment.