Stemmer i et mørke, nære, mer virkelig enn det jeg ser, mer givende enn det jeg sier. Jeg elsker de, jeg vet aldri hva jeg er for de. Men for de viktigste betyr det ingenting. Jeg er meg og de er seg og det at de gir meg noe er det viktigste, det absolutt viktigste. Hvem jeg er er irrelevant, når en tar på slike tema er det meste allerede over.
Håper kanskje en av stemmene blir virkelig en gang, men bra stemmer overlever skjelden i den virkelige verden. Trivialiteten spiser de opp og en sitter igjen med minner. Stemmene må være på avstand, en kan ikke føle for mye for de.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar