Prosessen

Jeg har aldri vært den jeg ønsker å være. Jeg har et indre bilde av vedkommende, et glansbilde, uoppnåelig og idealistisk. Jeg hører stadig en blir den en vil om en bare later som lenge nok. "Bare oppfør deg som om du har selvtillit så kommer den etterhvert". Jeg vet ikke om jeg tror dere, jeg vet ikke om jeg vil tro dere.

Likevel, den jeg jeg ønsker å være gjør enkelte ting ganske annerledes enn meg. Hvor de tingene jeg gjør overhode ikke har noen verdi for meg. Jeg prøver nå å endre de. Jeg har startet Prosessen.

Jeg har kanskje tenkt disse tankene før, jeg har kanskje prøvd å bli den meg jeg kan respektere før. Jeg kan ikke si jeg mener det mer denne gangen, jeg kan ikke si at denne gangen skal jeg klare det. Jeg sier, jeg skal prøve denne gangen også.

Det er mennesker som gjør meg til et bedre menneske og det er mennesker som gjør meg til et dårligere menneske. De som gjør meg til et dårligere menneske er ikke nødvendigvis dårlige mennesker, deres lys skinner på sider som ikke er med i den meg jeg vil være. På samme måte kan de som gjør meg bedre i seg selv være dårlige mennesker. Hvorfor er ting så komplisert?

Jeg har altså startet, jeg har ikke begynt å late som om jeg er noen jeg ikke er. Jeg gjør tingene, I go through the motions. Jeg faker og jeg elsker det.

Tror jeg hadde likt å være den jeg vil være. Hvorfor er jeg da ikke den jeg ønsker?

Uansett hva jeg er nå er det et tap å gi opp den en har vært så lenge en husker, det er mennesker, vaner og mye tid lagt ned i en måte å leve. Og fremfor alt krever det både mot og energi å satse...

Nå vasser jeg, håper tidevannet er på vei inn.

(Lurer iblant på om noen leser dette, kunne du lagt igjen et pip om du faktisk leste så langt som hit? Takk)